Et lite tegn til liv
Jada, vi lever vi se, jeg har bare ikke funnet noen god unnskyldning for å blogge ;)
Nå ser det ut som jeg har byttet bloggplattform. Igjen. Selvfølgelig, liksom, jeg blir jo aldri fornøyd. Så da har jeg alt på ett sted! Wix sin plattform er jo ikke så forferdelig heller, nå som jeg har fått lekt meg litt og vet hvordan den fungerer!
Siden sist har ikke mye skjedd. Angus begynte å hinte om at det var noe løpetid på gang i desember, men Alice begynte jo da ikke å løpe før nå i fenbruar, mer presist 16. februar. Veldig glad for at hun begynte da, for da er vi helt sikre på at det ikke kræsjer med hverken MH, lp-start eller spor-start! Det liker vi! :D Jeg gleder meg til å starte, og lille kruttønna kommer nok til å imponere meg stort på konkurransedagene. Det eneste vi må få gjort som egentlig er ganske kritisk, er å trene mer spor. Alice er en naturlig sporhund, men vi må få mer system på det om det gir mening. Gjenstandsinteressen hennes i sporet er også noe vi må få jobbet mer med da det å komme frem i sporet fort er mer interessant enn å vise meg hvor jeg mistet pinnene mine :P
Jeg er veldig spent på MHen, merker jeg! Jeg har allerede gjort meg noen tanker om hvordan det kommer til å gå, så da blir det spennende å se om hun faktisk "lever opp" til mine tanker. Resultat publiseres selvfølgelig når det er klart! Når jeg neste gang får lønn skal vi også HD, AA og øyelyse henne. Vi har vært litt trege, men der skylder vi på økonomien, gett. Så lenge det blir gjort, så er det bra :) Litt nervøse for både det ene og det andre (kanskje spesielt katarakt), men vi satser på at det går bra.
Tilbake til løpetiden. Jeg er ekstremt overrasket over Angus. Vi var jo hos svigermor når Alice begynte å løpe. Han var sånn som han var sist; ekstremt stressa. Da vi kom hjem fra svigermor forrige uke, derimot, var stressnivået så og si lik null. Det var nok godt for oss alle fire! Nå som det er stådager her hjemme derimot (vel, Alice står nå ikke for Angus og har vært ganske hard på at hun ikke vil parre seg), er han tilbake til det ekstreme stresset. Vi trøster oss med at det går over snart! Om historien gjentar seg for tredje gang, så mister han interesse rundt dag 17-18, og det er bare noen få dager til. Han har ikke sovet på snart ett døgn nå, så jeg regner med at han slokner snart.
Treningspause har vi nå om dagene pga løpetid. Alice er mer slækk når hun løper, og jeg innrømmer glatt at det er mer enn nok å holde styr på roen her hjemme for nå. Så fort løpetiden er ferdig, er vi tilbake i rutinen vår!
Jah, det var vel det? Ikke sånn utrolig mye mer å snakke om for nå. Får satse på at jeg faktisk blogger litt oftere enn én gang i blandt :P
